I 1988 flyttet vi til Vesterålen og startet oppbyggingen av Vesterålen distriktspsykiatriske senter (VDPS) sammen med gode kolleger.
I 1990 fikk VDPS tilbud om å gjennomføre en 2-årig utdannelse i familie- og nettverksarbeid med professor Tom Andersen ved Universitetet i Nord-Norge som underviser og veileder. Tom Andersen kom til poliklinikken 11/2 arbeidsdag pr. måned over 2 år. Dagene ble brukt til undervisning og klinisk arbeid med familier med bruk av behandlingsrom med enveisspeil. Det ble en veldig spennende «reise» for de den gang 5 ansatte på poliklinikken.
Hans erfaring var at løsningene for personer som hadde psykisk lidelse lå i samspillet i familien, og hvordan dialogene familiemedlemmene imellom fungerte. Hvilke ord bruker den enkelte på å beskrive situasjonen og problemene? Kan de beskrive ordene med andre ord, slik at ordene kan skape et annet perspektiv, og dermed en annen handling? Tom Andersen betonte viktigheten av at alle fikk mulighet til å snakke om hva som var viktig for dem, mens de andre hørte på med «store ører». Er det mulig å komme fram til en felles forståelse i familien, slik at de kan fremme sin egenmestring av situasjonen på en best måte, og samtidig arbeide sammen og støtte hverandre for å finne nye måter å kommunisere og forholde seg til hverandre på?
På denne måten ble terapeuten ikke den som bestemte hva man skulle snakke om eller hva som skulle være i fokus, men det gjorde familien eller nettverket. Det er ulik tradisjonell behandling, hvor det er «behandlerne som behandler», og «familiene som blir behandlet».
Professor Jaakko Seikkula fra Keropudas sykehuset i Torneå (Nord-Finland) begynte på slutten av 1980-tallet å endre måten å møte mennesker i psykisk krise på. Hele personalet gjennomførte en familieterapiutdanning. Alle pasienter eller familie som henvendte seg til sykehuset, hvor det var mistanke om psykotisk tilstand, fikk tilbud om at personale fra sykehuset kom hjem til familien (eller familien kunne velge at de kom til sykehuset) innen 24 timer. De hadde de samme erfaringer og tanker om dialogens kraft og betydning som professor Tom Andersen. I familiesamtalene fikk alle muligheten til å uttrykke sin forståelse og sine perspektiver mht den som var i en psykisk krise. Terapeutene var aktivt opptatt av å prøve å forstå innholdet i psykosen. Kunne det gi noen mening for familiemedlemmene? Alles «stemmer» var like viktige, og «alle stemmer ble hørt». På den måten ble familien aktivt tatt med i behandlingen på en likeverdig måte.
Samtalene ble ledet av en terapeut fra sykehuset. De var alltid to, og den andre terapeuten (noen ganger flere) konsentrerte seg om å være aktivt lyttende til hvilke ord familiemedlemmene brukte, og hvilke tanker (refleksjoner) det ga dem. Disse refleksjonene var det viktig, etter at familien hadde fått sagt det som de mente var viktig å si, å gi tilbake til familien. Var det noe av det som ble sagt som en refleksjon, som de kunne bruke i å utvikle en annen forståelse og perspektiv på situasjonen? Ved avslutningen av samtalen var det viktig å komme fram til en konklusjon om veien videre som alle var trygge på, og enige i. Det var et sterkt fokus på å bruke minimalt med medisin, og om man brukte det, skulle det kun være kortvarig, i den mest aktive krise.
Denne måten å arbeide på, ga J. Seikkula og medarbeiderne navnet «Åpen dialog». De har hatt gode behandlingsresultater, og Åpen Dialog brukt overfor personer i krise introduseres nå over hele verden.
Tom Andersen og Jaakko Seikkula hadde tett samarbeide. På midten av nitti-tallet ble Jaakko Seikkula ansatt deltid ved Universitetet i Nord-Norge. I den forbindelse kom han til VDPS og jobbet en til tre dager to ganger per år. Da jobbet han primært på de to enhetene i VDPS som var etablert på Andenes og Straume. Vi arrangerte flere kurs og ble veldig inspirert av måten han jobbet med familier og nettverk på.
I 1996 etablerte Tom Andersen og Jaakko Seikkula «International Network Meeting for the Treatment of Psycosis», som siden er en årlig 5 dagers møteplass for utveksling av erfaringer innen klinisk arbeid, forskning og etiske problemstillinger, med deltagere (behandlingsgrupper) fra mange land. «Network Meeting» blir arrangert i forskjellige land. To ganger (i 1998 og 2010) har Vesterålen DPS vært vertskap.
Vi har vært aktive deltagere i dette nettverket siden oppstarten og har fått godt kjennskap til ulike fagmiljøer. Vi har veiledet grupper i klinisk arbeid innen Åpen dialog via skype til USA, Norge og Tjekkia.
Vi sluttet ved Vesterålen DPS i 2015-16. Med etablering av GOD DIALOG-klinikken i februar 2017 ønsker vi å fortsette med utviklingen av Åpen dialog i klinisk arbeid.